Lågkarbotid

Utgangspunktet er at vi alle ønskjer oss best mogleg helse, og skal vi ha god helse, er det viktig at vekta er der den skal vere. Eit sunt liv, med ein sunn lekam i ei sunn sjel, er også eit ønskemål sett i frå staten si side. Skal velferdsstaten fungere, må vi alle yte mest mogleg så lenge som mogleg.

Gjennom tidene har det alltid foregått helsedebattar. Dei seinare tiåra har utgangspunktet gjerne vore vekta. Vi vil unngå å bli like overvektige og usunne som amerikanarane. Men dessverre verkar det som utviklinga likevel ubønnhøyrleg går i den retning.

Ekspertane har gitt oss ulike svar på kva som er sunt. For nokre år sidan var det om å gjere å ete minst mogleg feitt, og feittfrie eller feittfattige produkt dukka opp i butikkane. Frukt, grovt brød og rotgrønsaker var ja-mat.

No meiner mange ekspertar at svaret er det motsette. Feitt er bra, til og med animalsk feitt.  Frukt, allslags korn og alt som veks under jorda, er blitt nei-mat. I staden skal vi ete oss mette på kjøt, egg, mjølkeprodukt og grønsaker som veks over jorda. Eit kosthald som vil koste mykje, både for den enkelte og for miljøet. Det tek som kjent mange kilo korn for å produsere eit kilo kjøt. For ei tid sidan vart det presentert som eit skrekkscenario for miljøet om alle kineserar skulle begynne å ete like mykje storfekjø som oss i vesten. Aftenposten sin matmann Yngve Ekren konkluderte i ein nettartikkel slik: «Dietten som gjør oss rike litt tynnere, tyner miljøet og gjør det lite fett for verdens sultende».

Ekspertane greier ikkje å bli samde om kva som er sunnast, dei slår kvarandre i hovudet med statistikkar, og debatten går. Vi som sit rundt lunsjbordet i Vestnytt brukar å konkludere med at det er viktig å bli mett, men ikkje overmett, og at truleg er eit variert kosthald det beste.