Kunsten å oppdra barn

Det er ikkje lett å oppdra barn til å bli «gagns menneske» som det stod i mønsterplanen for skulen for mange planar sidan. Ei undersøking VG står bak, viser at 72 prosent av av norske foreldre gjerne vil ha kurs i å oppdra barn. Det er mykje som tyder på at det trengst.

Reglar for barneoppdragelse har gått i motebølgjer det siste 100-året. Frå strenge krav til oppførsel og ris på rumpa viss barnet ikkje lydde, til heilt frie tøylar, ingen reglar og ingen straff. Ein plass mellom desse motpolane finst den perfekte barneoppdragelsen, men ekspertane har store problem med å bli samde om kor lista bør ligge. Det er ikkje rart om foreldre blir forvirra.

Stort sett vil vi jo vere snille med barna våre. Og til betre råd vi har, til snillare kan vi vere. Men ikkje uventa viser det seg at barn treng rettleiing, ikkje berre kos. Foreldra overlet til barnehage og skule å stå for oppdragelse og grensesetting. Men dei held på retten til å gi skarpe meldingar til lærarar og andre vaksne dersom dei meiner at gullungane deira blir urettferdig behandla. Resultatet er at vi får ein generasjon med ulukkelege barn som får store problem når dei veks til og får andre å bryne seg på.  Barn som manglar medkjensle og berre tar omsyn til eigne behov. 

Det er ein sjølvsagd ting at folk som skaffar seg ein kvalp, går på kvalpekurs. Både seljar og dyrlege oppfordrar hundeeigarar om å melde seg på kurs. Men for nyslåtte og til dels hjelpelause foreldre finst det ingen kurs som tar for seg det mest grunnleggjande når det gjeld omsorg for barn. Dei får babyen i armkroken og blir skyssa ut av fødestova etter eit døgn, og så får dei klare seg som best dei kan.

Det trengst meir enn eit foreldrepar til å oppdra eit barn. Tilbod om kurs og medfølgjande nettverk kan vere til stor hjelp.